-Angél! Angél, aporáte!
I sengen ved siden av gryntes og gjespes det. Men ropene gir seg ikke og tilslutt kastes håndkleet inn. Angél, 17 år og yngstemann i familien, står opp. Etter en rask frokost, tilberedt av mor og storesøster, setter han seg på hesten, jager kuene foran seg og forsvinner opp veien i en støvsky.
Storesøster Victoria baker tortillas på kjøkkenet, et av tre rom i huset, som for øvrig er laget av tre og adobe (en blanding av jord og rød leire). Victoria er 27 år, har datteren Sandra på 4 år, men ingen mann. Noe som for øvrig er ganske vanlig i El Salvador.
I det jeg en liten stund senere kommer tuslende ut av soverommet, med søvn i øynene og t-skjorta halvveis over hodet, møter jeg Julia. Hun er mor til Angél, Victoria og Nicolas. Nicolas, eldste sønn på 22 år, kommer traskende med en vannbøtte på skulderen. Han har vært nede ved vannhullet og hentet vann. Det finnes ikke innlagt vann i husene i landsbyen, så alt drikkevann og vann til husholdet må hentes. Det blir gjerne en del turer i løpet av en dag.
Klokken nærmer seg syv og jeg setter meg til bordet. Bønnesuppe, stekte egg med grønnsaker, ost, tortilla og varm melk venter. Jeg spiser alene og i stillhet.
Etter frokost tar jeg med meg vannflasken og går den korte veien til arbeidsplassen. Etter noen timer med hardt arbeid vender jeg tilbake. Klokken er litt over ti. Det er enda en stund til den varmeste tiden på dagen, men aktivitetsnivået begynner allerede å avta.
Mens jeg vender tilbake fra arbeidet er Nicolas ute på jordet og kutter sukkerrør. Man kan så vidt skimte røyk over åskammen et lite stykke borte. Den er fra ild som er påsatt for å brenne bort noen spisse blader nederst på sukkerrørene, før de kuttes og fraktes bort.
Hjemme i huset høres heftige rytmer fra stereo’n. Angél er kommet hjem, og det går helst i techno og sen åtttialls musikk frem til skolen begynner, klokken ett.
Dagens andre måltid nærmer seg. Hjemme i Norge ville dette vært lunsj, men i El Salvador er det middag som serveres klokken tolv. Den består gjerne av det samme som til frokost, men i rikelige mengder. Akkurat i det vi setter oss til bords, løper mor Julia ut til gjerdet ved veien. Et par kuer på vei til beitet drikker av vannskålen til hønene, som står ved porten. En bambusstaur og en morsk stemme får raskt kuene på andre tanker. De lusker slukøret videre, og vi setter oss til bordet. Jeg ser til min store glede at i dag vanker det en ekstra godbit. Banan, most og blandet med litt maismel, fritert og deretter rullet i sukker. - - Mmmmmm!
Fornøyd legger jeg meg i hengekøyen og lar humla suse mens jeg venter på at den verste varmen skal gi seg. Men selv om jeg sitter i ro i skyggen danner det seg snart svetteperler på panne og overleppe. Det er kanskje 35 grader i skyggen, og den lille brisen som lusker rundt huset hjelper lite. Et par postkort og litt spansklesning senere kommer Nicolas. Han er helt svart fra topp til tå er aske og røyk, men var det et øyeblikk tvil om hvem det kunne være forsvinner den i et stort, hvitt smil.
En liten stund etter sitter en ren Nicolas og jeg på sengekanten på soverommet vi deler. Han har tatt fram gitaren, og vi synger gladkristne sanger sammen. Han fordi han er kristen og liker å synge, jeg bare fordi jeg liker å synge. Det hele ender med at vi synger av full hals, ler og smiler. Litt på grunn av min slette spanskuttale, men mest av den enkle grunn at vi har det veldig gøy.
Fra kjøkkenet høres Julias bestemte røst, og vi vet at det er slutt på sang og spill. I alle fall for en liten stund.
Når vi kommer til bordet brytes ansiktet til Nicolas av nok et bredt smil. Jeg for min del er litt mer skeptisk når jeg ser hva som serveres. Lillebror Angél har vært på ferde med spretterten sin. Resultatet: en stor og to litt mindre iguanaer (les: store firfisler), som nå svømmer om kapp med grønnsakene i en suppebolle. Den skeptiske nordboer som ikke engang har smakt smalahove i gamlelandet nærmer seg forsiktig, snusende.
Skepsisen viser seg å ha vært ubegrunnet, for øyeblikk etter er iguana m/tilbehør godt plassert innvendig.
Etter måltidet er alt nå klart for et par timer i hengekøya, kun avbrutt når familien trenger hjelp eller når andre aktiviteter lokker mer. Være seg å se fotballkamp på TV, gå på besøk til andre i landsbyen, eller sitte på den lokale tienda’en, hvor de selger brus, potetgull og godterier.
Når viseren etterhvert langsomt passerer ni-tallet byttes hengekøye, stol eller steinbenk ut med ett stykk solid sakseseng.
Og mens jeg ligger og ser i taket, tenker litt på der hjemme, er resten av familien i sving enda noen timer. Nicolas må skru av vannet i det provisoriske og halvt fungerende drikkevannsystemet klokken ti eller elleve (pga. rasjonering), Julia forbereder, smånynnende, mat til morgendagen. Victoria henter mer vann i bekken med Sandra svinsende i skjørtene. Og Angél er godt plassert foran TV’en eller stereo’n, hvor han mest sannsynlig sovner etter kort tid.
Og det samme vil jeg også gjøre, med et lite smil om munnen eller en savner-deg-tåre i øyekroken, mens hundene, gresshopper og Julia kjemper om å dominere nattens lydbilde…
-Stefan-